Filmsirkel?

Siden søstrene sisters var passe syke samtidig ble det en drøy times formiddagsskravl, og vi fikk dekket det meste. Sis hadde en glimrene idé. Hun har alltid syntes jeg har vært så heldig som er med i en slik klassisk lesesirkel slik Mamma Nostra var, - og nå lansere hun Filmsirkel for gode venner som liker film.
Samme prinsipp: man kjøper en hver, har en mnd se-tid, - og leverer den til neste på listen. Det holder med 10 deltakere, - sommeren er ikke tiden.

Jeg vil være med!

Iiiik, - blir det like vanskelig å velge film som bok, - like mange (imaginære) hensyn å ta. Mnei, neppe.

Hvorfor det er fint å være syk – passe syk

Aller først: jeg har ikke vært syk helt siden forrige titt over dynekanten. Da var jeg sengeliggende kun en dag, så i full jobb, full fart, alt helt greit - inntil natt til lørdag. Er det noen som sier: usj, hør på hu derre prektigheta da, preiker om at hu legger sjukdom utenom arbeidstid blæh? !
- hold kjeft sier jeg da - kunne faktisk ha tenkt å gjort noe annet denne 
helgen jeg!

Men, etter noen dager med hodepine, vond hals og feber på et nivå som begrenser enhver aktivitet ut over det absolutt nødvendige, kommer en periode der jeg kjenner at jeg er passe syk.
Fortsatt feber – fortsatt sengeliggende, fortsatt vondt både i hals og hode, men jeg er over kneika. Jeg ligger ikke lenger og halvsløver hele dagen og natten, jeg kommer til å overleve, jeg begynner å kunne nyte dagen, - lese, kose meg med lap-top’en på dyna, og jeg smaker at teen er god.

Det er fint å se ut, se på den intense blåfargen på himmelen mot øst, se sollyset på en furustamme. Kroppen begynner å stabilisere seg. Det er ikke lengre gjennomvått sengetøy stadig vekk, - det kjennes ganske bra, stadig vekk. Men fortsatt kjenner jeg ingen fristelser – har ikke lyst til å stå opp, ikke lyst til å se på TV, er ikke sugen på å drikke vin, vil helst ikke prate med noen.

Roomservice er upåklagelig. Jeg har hatt flaks som ble syk akkurat nå. Den bedre halvdel er i landet og i heimen og stiller opp med te og vann, frokost og saft, tilbud om middagsmat også, og leverer avis på dynen, - og har vett til å holde seg unna ellers! Han har funnet en annen seng disse feberhete nettene, - klart en fordel for oss begge.

Jeg er i lesemodus igjen, - det er et klart tegn på tilfrisknig. Det å få ”gratis” lesetid er en vidunderlig gave. Nå er det en ny bok fra vinduskarmen jeg er på vei inn i, - jeg tror jeg er enig med Mihoe som leste den for en stund siden. Akkurat i morges da jeg endelig startet å lese, så svuppet det inn en kommentar på en av mine relativt ferske poster, fra forfatteren hvis blog jeg hadde besøkt for en stund siden.
Det er jo litt merkelig da. Særlig siden forfatteren er engelskspråklig og min blog norsk. Men det var artig lite løft for en sengeliggende bokleser.
Omslaget på Mihoes eksemplar er mye freskere enn på mitt - bare se:



Ser det ut som om den ene er til salgs i bokhandel og den andre i en kiosk?



Kommer det noen spydige kommentarer om manglende nivå på heldagssengelektyren? Takk den passer meg helt supert!

Likeledes er det et friskhetstegn når jeg lager en skikkelig ironisk, spydig, velskrevet kommentar til en lunchinvitasjon til en del av storinstitusjonens ansatte som var formulert på en måte som gjør at man forstår at egentlig er ikke vår avdeling opprinnelig inkludert, - men ja vi kan komme likevel. Det er også et friskhetstegn at jeg har vett på å sende min kommentar til en kollega for å vise hvor skarp jeg er, og ikke til avsender av invitasjonen. Jeg skal tross alt jobbe noen år til – tror jeg.

Men – blir jeg frisk nok i morgen? Det er tvilsomt om jeg blir frisk nok, men jeg skulle ha vært i et møte – og hvordan skal det gå om jeg ikke deltar. Det er liksom mitt møte da, - sangen jeg får i hodet er kanskje ikke 100% treffende, - men den surrer nå rundt likevel - blir de sure om jeg ikke stiller opp? Will they still love me tomorrow (if I am not there)?.
Verken lyd- eller billedkvaliteten er noe særlig, - og ikke får jeg lov til å legge den inn på direkten heller - men hør og se likevel da! Og jadda, - jeg er sikker på at mange tror at det er Amy Winehouse's sang - men det er det ikke så! It goes way back.

Over dynekanten - forsøk på rask bedring

Hva skulle jeg gjort uten den lille bærbare? Lest mer, sovet mer - men det er også det hele. For akkurat i dag ville jeg ikke kunnet ryddet mer, vasket og strøket eller gjort noen av de tingene som burdisten i meg av og til minner meg på.

Så suser jeg rundt da, stikker innom venner i Bloggerbyen, titter på post, ser på bilder.

Jeg har fått et nytt bilde fra Charlie som nå er 5 1/2år.


Her er mor og far, - og mor og storesøster stekker hendene mot hverandre fordi de vil leie. Lillebror står i midten av de tre barna, Charlie selv forsøker å klø sin storesøster (?) - dette er i alle fall kunstnerens egen beskrivelse av verket, og da stiller man ikke spørsmål.

Er jeg heldig er jeg i gjenge igjen i morgen, klar til å møte min hyggelige hverdag, med stemme og uten for mye snørr. Sengeleie er ikke på langt nær så kjedelig som før, - men effektiviteten er kanskje ikke så lett målbar i bedring pr minutt?

Og holder jeg meg fortsatt oppe, skal jeg på konferanse om nye læringsmetoder - i to samfulle dager, bruk av YouTube, HotPotatoes og annet som sikkert også er spiselig. Det kommer helt sikkert noe nyttig ut av det, - noe jeg kan bruke videre i min hyggelig hverdag.

Jeg elsker ungenes tegninger!

Snørr og tiss og sånn

Når en har små barn lever en seg gjennom sesong etter sesong med tissebleier, med snørr, høstforkjølelser, vårforkjølelse, lus i hår, og masse mer.

Jeg husker jeg gledet meg til ungene skulle være ferdig med bleier, - da skulle jeg bli rik da! Så var det håpet om at når de kom seg ut av barnehagen, da måtte det vel bli mindre forkjølelser - uten at det egentlig var noen større gevinst akkurat på dette med mindre snørr, - men pengene til barnehagen skulle fra da av gå til oss alle.

Det ble aldri mer penger, det ble ikke særlig mindre snørr.

Denne helgen har jeg selv vært nesten druknet i snørr, - nesen renner og drypper, øynene renner, - jeg trenger ikke engang stille til audition som Rudolf the red nosed reindeer - jeg behøver bare vise meg så er rollen min. Men på jobb vil de helst ikke se meg, - gå hjem og legg deg og bli liggende. Ja ha, - og hvem skulle spontant ha tatt mandag morgen vakten da? jeg bare spør?

Snørr og tiss, - litt mer om tiss.

Det har i en annen dameblogg vært skrevet noe om jenters evne til å tisse stående. De som kan det behersker en nyttig teknikk. Men, - jeg lurer på om evnen kanskje fortar seg med årene? Jeg vet jeg kunne dette som barn. Jeg kan det ikke lenger, - og ville i alle fall ikke våge å forsøke. I alle fall ikke på en flyplass-parkering som er godt opplyst! Det ble ned på huk mellom to åpnede bildører for meg.

Pokker også, kan ikke disse som driver flyplasser i Norge sørge for bedre toalettfasiliteter!

Tirsdag 6 november kl.23.27 slukket jeg lyset

Da hadde jeg lest de siste ordene i Gavaldas bok. Det er jo i og for seg deilig å kunne legge seg til å sove uten lure på hvordan det går nå, - uten å rase over at man blir droppet uten forløsning. Men akkurat her synes jeg at Gavalda hadde litt for god og grei, feel-good-løsning.

Nå må jeg plukke opp en ny bok, - fra vinduskarmen eller et annet sted i huset der det flyter bøker over alt.

Takk til Sparkle Hayter - og Mihoe

Her forleden fortalte Mihoe om en litt pulp fiction-aktig bok hun hadde lest - av den dame med det utrolige navnet Sparkle Hayter. Det navnet måtte bare være en oppfinnelse - av hennes agent, eller en annen med salgsnese trodde jeg. Nå hadde imidlertid Mihoe faktisk også lenket til Sparkle's blog - så jeg slang meg rundt, - og traff på et interessant bloginnlegg om New York Times' arkiv der store deler nå var tilgjengeliggjort - gratis, man må dog registrere seg.

Jeg kommenterte forresten hos Sparkle og spurte rett ut om det rare navnet hennes jeg, - hun svarte omgående at hennes far mente hun glitret da hun ble født (kan hun være datter av Crystle?)

Som Sparkle interesserer jeg meg for arkiver, og jeg snuste rundt inspirert av hennes blogginnlegg. Leste bl a om stor andel mannskap blant de overlevende fra Titanic (i én livbåt var det 9 kvinner og 30 brannmenn). Det var ikke bare ridderlighet med kvinner og barn først i livbåtene da Titanic sank, nei.

Så hoppet jeg til nåtiden, - for det var ikke bare det gamle arkivet jeg fikk adgang til da jeg registrerte meg (måtte forresten droppe å hete tonita hos dem, navnet var opptatt).
Fordi jeg alltid er interessert i medias omtale av lymfødem gikk jeg til helse-seksjonen og søkte på lymphedema og fikk faktisk en del treff, - og dette førte meg bl a til artikkel om et par jenter som startet firma som lager noe mer attraktive kompresjonsplagg enn det en vanligvis får fatt i. Fordi det er flere "armer" enn "ben" ute i lymfødemverdenen er det ikke overraskende at hjemmesiden deres hadde bilde med lekre armstrømper - se bare:



Jeg har tatt en titt i katalogen deres - og der var det noe for enhver smak - men bare for armer, - ikke et ben i sikte. *Sutrer*

Ellers er bildematerialet deres akkurat like irriterende som alt annet i salgskataloger for kompresjonsplagg - ikke et normalt lymfødemben eller arm å se, bare sylfider all around. Det er ikke slik vi ser ut vi som kjøper produktene deres.

Underveis - i ny bok

Jeg har begynt på Anna Gavalda nå, - i oversettelse. Valgte det fordi en venninne som er mye bedre i fransk enn jeg er slet med å forstå språket, fordi det er så slang-spekket, - en slang hun ikke kan siden det er 30 år siden hun var student i Paris.
Jeg liker godt nynorsk, - men lurer litt på om det var riktig å velge nynorsk til akkurat denne boken. Ikke at det er vanskelig å lese den på grunn av språket. De jeg kjenner som har lest den ferdig sier at nynorsken overhodet ikke var noe problem, - og det er folk som ikke har lest mye nynorsk. Kanskje er det for lenge siden jeg har lest nynorsk, - at den nynorsken som sitter i hodet mitt kanskje er litt foreldet? Det er jo ikke noe som tilsier at de som bruker nynorsk nå skal bruke et Vesaas-språk? Når jeg leser Gavaldaoversettelsen synes jeg språket skurrer enkelte steder, - mange ord har feilaktig - etter min oppfatning, en ren bokmålsform.
Og her er min svøpe. Jeg er ikke lyttende til innhold, - jeg er slemt kritisk til form, - og det ødelegger mye for meg. Både i lesing og menneskelige forhold. Jeg er ikke særlig snill når jeg kritisk kaster meg over utsagn og forkaster dem, - uten å lytte etter hva som var ment. Jeg vet det. Og likevel fortsetter jeg å snuble i samme fella gang etter gang.


Skal lese videre, lyttende etter innholdet, - ikke lese språklig korrektur.