Kalde bad

Forleden overhørte jeg en samtale mellom to som pleide bade i sjøen vinterstid- når vannet var iiiskaldt.

Den ene:
Ja, - først går det til kroppen, og så til hodet.

Den andre:
Ja, en kan ta kaldt bad i stedet for Valium.

- Du har forstått det , sa den ene.

Hvor fartøy flyte kan

Vi er oppvokst med at norsk sjømannskap er noe helt spesielt. Hvite seil over Nordsjø står og alt det der.
Selv ble jeg trukket til eksamen da jeg ikke umiddelbart kunne snakke om Thor Heyerdahl og Kon Tiki da jeg skulle presentere min "Særoppgave" i historie på videregående, - hæ?! Jeg hadde vært ett år i California, lest James Mitcheners Hawaii, - og syntes jeg hadde hele den polynesiske migrasjonen klart for meg.

I sommer fikk jeg se en flåte som virkelig fikk meg tilbake til tidligere tiders overfarter. Denne flåten var verken en Kon Tiki, eller en Ra, - men den så nå faktisk ganske så sjødyktig ut. Den moderne greia, en påhengsmotor, er pent pakket inn i seilduk.

Men, - jeg aner ikke hvem som eier den, aner ikke hvem som sover bak de meget spinkle lerretsskjermene. Jeg håper at farkosten drar videre en dag, og ikke ender sine dager på Théoules strender.

Kirurger kan gipse

Jeg husker ikke hvor lenge gipsen satt på.
Det var først hel gips, - senere halv gips - med bandasjering.
Det var da den første gipsen skulle av at kirurgen, - vi kalte ham bare far, - brukte tangen litt feil. Arret er synlig 60 år senere, og merkelig nok husker jeg det også - det er ikke mye annet jeg husker fra den tiden.

Psykiateren var den første som reagerte på at jeg hadde vært gipset. Hvordan det kom opp husker jeg ikke. Men hvorfor jeg måtte gipses, det var jeg fullstendig klar over. Det var klart det var nødvendig med tvangsmidler, - jeg sugde jo på tommelen, skal vite. Og slikt måtte man få bukt med. Full gips, - i jeg vet ikke hvor lang tid. Andre remedier hadde vært forsøkt tidligere, uten resultat.

Jeg kan røpe at "gips-behandlingen" heller ikke fungerte. Jeg sugde på tommelen i årevis etterpå, noe som ga synlig resultat: utstående fortenner.

Ny behandling: regulering - og hjemmesydd "grime", for at natt-reguleringen ikke skulle kunne spyttes ut.
Barnemishandling - nei, - kjærlighet og de beste ønsker om at alt godt skulle bli en til del.
Men - det tok altså bortimot 55 år før jeg forsto at det kanskje ikke var jeg som var slem ...
Han slo ikke slik som faren til Trond ...

På Norge regner det veldig ofte

Utsagn fra lille Charlie, - som så fortsetter: men på St.Germain regner det ikke veldig ofte, men det er langt borte, så langt at det ikke er samme dagen og da må man fly. Charlie er vel 5, og norske preposisjoner er ikke helt på plass.

Vi har vært på en sørlandsøy i helgen. Charlie, men særlig storesøster Em har fisket krabber. Jentene har fått være med å padle kajakk, lille A har spradet naken og deilig på stranden og bare vært lykkelig. Sommerbad i norsk sjøtemperatur reduserte svømmeevnene betraktlig. Litt solbrenthet blir det også, på noen neser og kinn.

Bortsett fra transportstrekningen i bil fra og til hovedstaden har alle vært glade hele tiden.

Jeg har tatt masser av fine bilder, - med Th's kamera, - overføringskabelen kommer forhåpentligvis til helgen.

Flyttet - men vil jeg bli funnet av venner og postbud?

Det ble ikke noen god natt. Etter at jeg i går meldte flytting til ny privat addresse og forlot de synliges verden lå jeg halve natten våken og tankene mól totalt uproduktivt på problemløsning.

Etter en jobbdag, - med tankene nesten helt på plass om jobb, - besøk hos fysioterapeuten med bekjennelse om hvorfor jeg var så trøtt, - et par timers "førmiddagslur" - så klarte jeg mellom hvitvinsglass en og to å få bloggen opp og synlig igjen, - men var den på samme sted som før, - vil leservenners lenker finne meg?

Jeg liker jo den lille kontakten med andre som finnes, - men da må jeg jo også kunne bli funnet.

Det er ikke lenge man skal ha rotet seg bort i skauen før panikken kommer, - tullete eller ikke. Takk til esquil for trygge ord, som fikk meg litt ned på jorda igjen.

- Og så kommer etter-rotet, jeg hadde jo jobbet litt med et noe mer om konformitet og slikt - og oppdager at det blir liggende bortgjemt nedi haugen, - usj.

ME - Kronisk tretthetssyndrom

Tversover skrev om kurs på Hurtigruta med dr. Wyller som orienterte om ME her forleden, - Esquil har skrevet om sin egen erfaring med ME flere ganger, men nå finner jeg ikke det viktigste innlegget hans desverre.

Oppmuntrende er det å høre at 80% av unge folk faktisk blir helt friske.

Veldig viktig at ME omtales i alle media, at det er et bloggetema, - og at vi blir ME mer bevisst.

Bare legger - fremdeles ikke voksen

USA, California, 1960 - Den nye verden.
Jeg ankom velutstyrt syntes jeg, hadde flere nye klesplagg, noen til og med butikk-kjøpte, to fine, nye, like kofferter, - som var mine!
Jeg var stolt, og jeg var nysgjerrig, og jeg var også dum og frittalende. Det ble et år med mye moro, masse lærdom, og mye bry - på grunn av min naïvitet og kjeften min.

En ny kultur, - nye konformitetskrav. Denne 17-åringen hadde aldri barbert seg under armene, ei heller leggene. Hvorfor i all verden skulle jeg ha tatt en farlig barberhøvel mot mine lange smekre legger med sine svært så få lyse hårfjon, de var jo nesten ikke var synlige?

Jeg barberte armhuler og legger før første uke var gått. Det ble sydd ny garderobe til meg med tanke på skolestart (husets Mom var like sømkyndig som min egen hjemme i Norge). Det skulle være langermede bomullskoler for høst og vinter, pene trange skjørt og bluser med halvlange ermer mer oppbrett, just so. Nylonstrømper til søndags-kirkegange måtte på plass, likeså leppestift i passe rosa farge, øyevippetang og maskara.

Jeg forsto at jeg hadde vært en "gutte-jente" og her måtte tydelig synlig femininisering til. Shorts av bermudatypen samt langbukser var greit til helg og fritid, - på skolen var det kun kjole eller skjørt som var tillatt, helst med sokker i skoene, ikke bare legger eller nylonstrømper.

Jeg barberer meg fortsatt under armene, - men bena har stort sett fått slippe i mange år, - men så er det ett eller annet som dukker opp ifra dypet og jeg er dummere enn det skulle være lov å være. Plutselig farer det i meg at det er sommer, og det er jo pent med glatte legger. Høvelen gripes fast. Riktignok en damehøvel langt mindre farlig enn den fra slutten av 50-tallet, men det er ikke det det gjelder!

Jeg som vet, jeg som så absolutt vet at jeg ikke skal utsette mitt lymfatiske venstreben for noen farer, jeg går hen og barberer dette beinet! Ja, det andre også selvsagt. Hvorfor i huleste gjør jeg det?

Kan noen fortelle meg hvilke mekanismer som er igang? Huden på dette benet synes jo ikke! Det er jo alltid tildekket - av kompresjonsstrømpe eller bandasjer! Halloooo, hvor totalt kørka går det an å være.

Er det ønsket om å være normal? Er det en fornekting av lymfødemet? Eller er jeg bare rett og slett tjukk i hue?

Det gikk bra. Det ble ikke infeksjoner og elendighet. Men det ble en bekreftelse på at jeg fremdeles ikke er voksen.

Blir aldri voksen

Det er helt greit aldri å bli voksen, - masse fordeler.
Men det er noen heldumme greier også. Som tenåring var det masse konformitetskrav, - selv på 50/60-tallet, og det var av og til litt sårt ikke å være som enkelte av de andre som en skjønte hadde de riktige greiene eller så ut på den riktige måten.

For meg var det vel egentlig helt umulig, - deler av meg var vel nøgd med det, andre deler av meg higet vel noe. Men for all del, - hvem er ikke en splittet personlighet.

På utseendefronten var det en evig kamp der mor og damefrisøren sto på den ene siden, - og jeg på den andre. Lille lange jeg tapte hver gang, og det ble pannelugg og shingelnakke til langt oppi folkeskolen. En pannelugg som attpå til alltid ble skjeiv. Frisøren som presumptivt var profesjonell burde vel ha forstått at mitt hår ikke egnet seg til pannelugg, - det hadde en og annen rar bøy og var ellers ganske så stritt. Gullungen som var 18 mnd yngre slapp pannelugg - tror jeg da. Hukommelsen kan være litt selektiv.

Så kom en lekker mote: jeans og ballettsko, - ikke olabukser, - det var galt stoff, galt snitt, - det skulle være amerikanske jeans, - men jeg tror jeg må ha kommet nesten ut av tenårene før jeg fikk mast meg til et par Wrangler. Ballettsko ble det aldri, - min mor fnøs, - hvordan kunne noen bare tenke tanken på å bruke noe så dumt. Sko var for å beskytte føttene. Sko skulle vare. Sko skulle jevnlig til skomakeren for hel- eller halvsåling. Og aldri hadde jeg fått lov til å prøve å danse ballett heller - i motsetning til Gullungen, - så ballettsko til skolebruk var selvsagt bare helt out. Og jeg var vel ikke dummere enn at jeg forsto at det ikke var urimelig.

Duffelcoat kom også på moten, - fine engelske vinterplagg. Slikt var det selvsagt heller ikke vilje til å bruke penger på, men ikke uvilje til å finne lokal løsning. Mor kunne sy, hadde øye for sømkonstruksjon, og så hvordan en slik jakke skulle sys. Men, - det spesielle stoffet disse jakkene var laget av fantes ikke i Norge på 50-tallet (nå finnes det snart ikke stoffbutikker igjen i det hele tatt). Et alternativt ullstoff, i en farge som aldri noen sinne noen engelsk duffelcoat har vært produsert i ble innkjøpt. Fordi dette stoffet ikke var så tettvevd som det engelske måtte det fór til, - rutet ullstoff anskaffet til dette, og en helt utmerket varm "duffel" ble sydd. Bortsett fra at den ikke så helt ut som de andres jakker, gal farge, - og litt gal konstruksjon. Men den var varm, og den var sterk, og den varte hele skoletiden ut.

Barnsligheten, umodenheten, ved ikke helt og fullt å bli bare glad over noe så bra, den forsto, eller ville ikke mor høre om engang, - og for meg ble min følelse en slags skam også, det var jeg som var dum. Og det var jeg jo på sett og vis også.

Mer om dette kommer.

Normale tider

Deilig ferie, deilig å være hjemme igjen. Jeg er spesielt fornøyd med at jeg har tatt med meg sola hjem, - det har i alle fall ikke regnet etter at jeg låste meg inn etter en laaang hjemreisedag torsdag kveld.
Ikke er det skogbrannfare her heller, - behagelig temperatur, alt vel.
Det helt store energikicket har ikke satt inn, - men jeg har fått kjørt nok et lass til dumpa, mølla og fretex, - det er blitt bedre plass i bokhyllene, bedre plass i klesskapet, - og det er snart på tide med vinduspuss! Men først må noe skje med motivasjon og energinivå.
Har mest lyst på sofakveld, - det blir nok Ringenes herre i kveld ja, - om jeg ikke sovner før den tid.

Ellers lurer jeg ganske så mye på hva dette 'normale' er for noe. Jeg har vel aldri følt meg normal. Har alltid visst at man egentlig ikke er slik, ikke skal være slik, ikke skal oppføre seg slik. Ny bekreftelse i går: - bisettelse, venn 82, død i sin seng om natten. Mange av hans tidligere kolleger der, folk jeg ikke har sett på over 20 år. En sier: klart jeg kjenner deg igjen, - med dine bevegelser, med ditt kroppsspråk! - Det var ikke ment positivt, - det var en rask påklistring av en merkelapp: du er anderledes, du hører ikke til. Vel, vel.

Skogbrann

Det ble uplanlagte overnattingsgjester i den bitte lille leiligheten da veien ble sperret sent på kvelden og våre gjester ikke kunne komme seg hjem.
De hadde ankommet 2-3 timer for sent, - men vi fikk likevel mat på vår lokale hyggelige resturant. Etter måltidet ble det slik at også resturantfolkene måtte bli, de fikk vi plassert hos hyggelige engelske naboer. Slik må det jo bli, de kunne heller ikke komme seg hjem, og hadde dessuten en baby. I en av de andre leilighetene var det noen som hadde baby i passe alder, - så bleier ble kastet til trengende liten baby. Noen av våre andrre naboen befant seg på den an dre siden av brannen, - de hadde først etterlatt seg bil og begynt å gå, så ble de stoppet også til fots, - klarte til slutt å finne en båt som fraktet dem hjem nattetider. Ganske dramatisk natt for oss alle.
Jeg tok mange bilder på ettermiddagen mens vi ventet, men de er ikke så dramatiske. Dramtatiske var derimot mange av bildene på nettsidene til Nice Matin
Jeg tror jeg må trene mer på å ta bilder. Har i grunnen ikke hatt eget kamera på 20 år, - kanskje et julepresangønske?
Canadaire - disse flyene som er luftens brannkjempere, det er tøffe greier det! De hentet vann fra sjøen, fór innover land, dumpet vannet over steder det brandt, tilbake igjen og fyllte på nytt, om og om igjen, time etter time,- en runde: 5 minutter! Bien fait!
Caroline har et meget bra bilde på sin blogg tatt før vi gikk og la oss om kvelden. -

Nei, ikke kristenbloggen

For et par dager siden var det noen som 'anbefalte' kristenbloggen som en underhodningsgreie. Oh no. Jeg vil heller si 'lay off'.
Ikke det at man ikke kan tillate seg å lese denne bloggen, - men det er gud-hjelpe-meg så utrolig mye annet en kan bruke sin tid til på en mer vettug måte.

Petanque og postmodernisme

Ikke er jeg god på petanque (i andre deler av Frankrike kalt boule, - i Italia boccia - tror jeg), og ikke er jeg sterk verken på filosofi eller litteraturvitenskap.
Men, - det er moro å møte en gjeng som liker å kaste stålballer mot en liten farget kule, - erte hverandre og samle poeng, - vinne eller tape, - og ha det hyggelig sammen. I dag var det over 30 som møttes, - til tross for at "de fleste" har reist hjem til Norge for sommeren. Av disse ble over 20 med til lunch på stamstedet i Valbonne. Noen sier det er en fuktig lunch, - i dag kunne den gjerne ha vært enda fuktigere for min del. En ting var at de var noe treige med vinpåfyllingen (og vi har en prix fix - vin à volonté), verre var det at vannkaraflene heller ikke ble fulgt opp, - og vi var tørste.
En liten hard kjerne ble igjen etter lunch, - til en ekstra karaffel vin, - og uten at jeg egentlig husker hvorfor (kan det komme av vinen?) kom samtalen inn på postmodernisme.
Jeg har alltid lurt på hva det egentlig er, - men aldri gjort noen reelle forsøk på å finne ut av det. Men hvem satte begrepet på papiret, når skjedde det, - og hva er det engentlig man mener med det?
Tore ryddet litt opp for meg, - og kanskje har jeg fått nok input til å forsøke å finne litt mer ut av det - for min egen del.

Var det Sean Connery?

Det ankrer opp så masse båter i bukta utenfor huset at vi blir helt immune, - men så er det av og til en båt som skiller seg ut - og da kommer kikkerten fram for å kunne studere detaljer.
Her forleden var det en kjeeeempediger seilbåt som lå noen dager, nydelige linjer, vakker på alle måter. Da dro Gubben fram kikkerten, - han riktig siklet, mentalt, - og kom med masse små kommentarer - og løp så til PC'en. For båten hadde navn, - og snart hadde han detaljene, den var 115 fot lang! Vår er 21, og det holder for meg. Men så slipper vi å betale 40 000 euro uken i leie også da! Ikke trenger vi heller et mannskap på 5. Men før alle disse nyttighetene var funnet på nettet hadde han sett at en person ble puslet og stelt med, det var våtdrakt som skulle på - det er så mye fint å se under vannet her vi er - og mannen som ble oppvartet av så mange så ut til å vær Sean C., - eller tvillingbroren hans. Spørsmålene er bare, har Sean C. noen tvillingbror? Har denne tvillingbroren råd til å leie en slik båt?
Er dette interessante spørsmål? Neppe.
Men det var morsomme fabuleringer mens det sto på.