Julekort

Jeg følte meg superflink etter å ha skrevet syv julekort i løpet av helgen - inntil jeg snakket med kollega S (ung nok til å være min datter, flink, effektiv, energisk, flott jente). Jeg visste at jeg hadde kjøpt kort jeg egentlig ikke kunne stå for. I alle år har jeg enten laget kortene selv, eller kjøpt UNICEF-kort. Men i år kjøpe jeg i et øyeblikks svakhet noen flashy kort, håndlaget og greier og greier. Jeg hadde skrevet sånn passe, - men til enkelte ble det tilleggsjulebrev med oppsummering av året som gikk. Ingen familiebilder, - og egentlig ikke noe skryt heller så vidt jeg kan huske - men hukommelse er det jeg har aller minst av, så for all del. Hands up, I give in.

Man skal ha hjemmelagede kort, eller UNICEF-kort. (Ja, det visste jeg jo, det var bare akkurat denne gang ...., - og forresten så har jeg kjøpt en pakke U-kot nå på postkontoret da jeg postet de glorete kina-produserte-håndlagede kortene, de skal gå til mine politisk korrekte venner)
Man skal ikke brette ut livet heller: - enten blir alt oppfattet som skryt, eller så er det galt å brette ut begredelighetene. Jaaaaaaa????

Ellers har jeg som mormor/svigermor/mormor helt klart kjøpt for mange julepresanger til de søte små, - samtidig som det er for få, de gale tingene, ikke det de ønsket seg.

Det er få dager igjen, - jeg vet jeg kommer til å kjøpe mer, og jeg vet jeg kommer til å glemme noen/noe.

Maten da, maten?? Jo, surkålen er laget. Jeg glemte å se etter medisterfarse/deig i dag. Hvor mange flere dager kan jeg tillatem meg å glemme det?

Det flyter - men så lenge jeg vet det ikke er nok innpakningspapir gidder jeg ikke starte innpakkingen - det er jo helt misforstått.

TV-kveld, Wallander - reddet av gong-gongen.

... det er så mye lekkert i rullestoler

Alt er relativt. Det at benet mitt er ganske guffent nå, ganske mye verre enn for vel et år siden, - det er også relativt. For en 6-7 år siden hadde jeg også en periode da jeg var ganske fed up med benet, var lei det, syntes det bød på utrolig mye heft. Kompresjonsstrømper, bandasjering, - inspeksjon etter insektstikk, rifter, sprekker i hud.
Så var det en gang en nabo spurte "Hvordan står det til?" Hun ventet neppe særlig mer enn det sedvanlige "Takk bra", - men slik ble det ikke. Jeg øste ut av meg min frustrasjon og endte med "Jeg er så lei det beinet at jeg nesten kunne kappe det av". Spontan tale, uten den helt store gjenomtenkingen. Men da ga hun meg tilbake på samme måte jeg hadde svart. "Å ja, hvorfor gjør du ikke det, - det er så mye lekkert i rullestoler nå for tiden."
Jeg går fortsatt bra på benet, - det er mer heft med det enn noen gang. Men det at jeg kan gå, at jeg ikke er blitt invalidisert, at jeg fortsatt kan arbeide - det er utrolig viktig. Så får jeg tåle så godt jeg kan det som reduserer livskvaliteten. Men en Pollyanna, nei det nekter jeg å være.