Gode forsetter

Når jeg ser på det jeg har valgt som profilbilde, tenker jeg at jeg ser litt sprekere ut enn det jeg er. Samtidig gjør bildet at jeg gleder meg, - snart skal jeg tilbake dit det ble tatt, - og kanskje jeg kan være litt sprek der?

Jeg har hatt et par-tre gode uker med mange raske kveldsturer. At jeg så går hen og ødelegger evt "slankeeffekt" ved etterpå å synke sammen i sofaen med et glass vin eller tre er en helt annen sak. Kroppen liker disse turene, - det gjør godt å få opp dampen, kjenne at jeg blir gjennomvarm, at det pumper inne i meg.

Når jeg om morgenen gjør mine knebøyninger - og kjedelig er det - så kommer tanker, om at det er bra for meg, at dette er typisk slikt gamle damer setter igang med.

OK - jeg må da kanskje bare erkjenne overfor meg selv at jeg er en gammel dame. Men, - selv om jeg egentlig ikke liker akkurat det, så kan jeg i alle fall nyte at jeg også i denne sammenhengen kjenner at kroppen liker å bli brukt.

50, noen ganger 60 knebøyninger, deretter armsvingninger i 5+ minutter - og det er enda kjedeligere, - det er da jeg enten trenger noen skikkelige fine tanker, - eller et tv-program som tar meg ut av meg selv. Og det skumle er jo at skikkelige såper er det som fungerer best, - med unntak av nyhetssendinger.

Og forsettet? Vel, jeg håper det blir mulig å fortsette også når vi er på ferie, - når det er varmt. For - kroppen min trenger å bli pushet.

Ikke lystelig - men verd å gjøre

Jeg gikk reallinjen, - ikke fordi jeg var noen matte-talent eller higet etter en karriære innen realfag, - nei, det for meg var det eneste måten å unnslippe tysk. Og det var vel egentlig ikke fordi jeg mislikte språket heller, - det var tysklæreren jeg måtte vekk fra. Litt rart i ettertid, jeg hadde lært meg mange ramser med preposisjoner utenat, - aus, ausser, bei, binnen, mit ..., - durch, für, ohne, uhm ...

Nei, jeg kan ikke lengre fullføre, og det gjør ikke noe. Jeg er enig med EkteMannen i at om vi hadde gått inn for saken hadde vi kunnet lære oss masse tysk, vi hadde både kunnet lese og snakke. Men det gjorde vi ikke. Vi holdt oss i mange år til det angelsaksiske, både hva språk og litteratur gjalt, - databehandling var også ganske anglofilt, - og det er disse tingene som sitter igjen i meg, - i oss. Og så har vi litt frankofilt i tillegg som krever litt av oss.

Nå går tiden, jeg nærmer meg - faktisk med stor uro og angst, den tiden da min mor døde. Hun var bare 9 år eldre enn det jeg er nå da hun døde. Ni år, - det er ikke mye, - det er så kort at jeg ikke kan akseptere det egentlig. Jeg, jeg stritter fremdeles imot å flytte til en leilighet, jeg har det fint i det alt for store huset som bare to ganger i året blir virkelig fylt av barn og barnebarn. Jeg nyter min utsikt over trær og hustak, og fjord.

Det er tanken på den korte tiden som er igjen som ikke er lystelig, - ikke det manglende grepet på de tyske preposisjonene. Jeg tenker på min demente tantes ord i et øyeblikks klarhet eller søken: "Var dette alt?". - Har jeg ikke levet, lever jeg ikke livet som jeg burde, - går jeg på grunn av egen dumhet glipp av masse?

Jeg husker ikke helt når det gikk opp for meg at jeg faktisk var blitt gammel, - men det er forbausende kort tid siden - kanskje bare 5-6 år. Men selv etter den tid har jeg vært utrolig "flink" til å holde borte disse skumle, ikke lystelige tankene.

Jeg hører på P2s Verd å lese - og nå er det Knausgård, en mann på mine barns alder, som snakker, det er "Min kamp" - og jeg blir nesten stående med gapende munn, - han husker, og han skriver, og han blottstiller, - han er verd å lese, verd å lytte til.

Det er det verd å gjøre, - den tiden vil være godt brukt.