25 november 2009

Tanker etter Sølvpilene

Kantarell - ordet, bildet ordet gir for mitt indre syn er endret etter å ha lest boken til @kniv - nei Horveis bok Sølvpilene.

Sølvpil - det har også fått en ny, eller en tilleggsbetyding.

På en måte kunne jeg godt ha unnvært å få disse nye bildene i hodet, - for selv om boken på mange måter var vakker, så var den også ubehagelig, - for meg. Og jeg, jeg er i meg, - og det jeg leser berører meg. Egosentriske meg.

Kantarellen i hans hode var jordbæret i min skjede. En vekst som i sin natur er vakker og med gode assosiasjoner, - men som blir skremmende, invaderende når den er kreft. Kreft, ikke kreften. Kantarellen hos Horveis jeg person Sigmund kunne ikke fjernes - og hele boken beveger seg mot en undergang - ikke et sekund er jeg som leser i tvil om det. Er det draget mot undergangen som tvang meg til å lese hele boken på en dag - jeg måtte bli ferdig. Få vite hvordan det gikk. Gikk? Jeg visste jo hvordan det måtte gå, - men ikke på hvilken måte.

Boken hadde så mye i seg, - det voksne meg så meg selv igjen i forholdet til foreldre, avmakt overfor det som likevel må gjøres. Barn som på unge menneskers brutale, men sårbare vis raserer og bruker. Leser jeg bare for å finne meg selv i alle de bøkene jeg sluker?

Sølvpilene - de tyske nedpussede bilene som fór som piler av sølv i en tid med tysk triumf og styrke. Min farfars Sølvpil, - ikke en bil, men en motorbåt fra samme tid, - en uovervinnelig båt, eid av en arrogant mann som trodde på det tyske folks suverenitet og som i sitt hovmod ikke ville innrømme at han tok feil. Min farfar - som jeg aldri fikk møte fordi min far ikke ville vite av sin egen fars arrogante politiske valg. Sølvpilen - båten jeg aldri så, - men som fantes som Ex libris i alle bøkene etter denne mannen som i sin alderdom neppe gjorde annet enn å lese, - og å kue sine hustru, datter og sine barnebarn.

4 kommentarer:

Lothiane sa...

Oj... Sterkt å lese, selv om jeg ikke kjenner til boka. Jeg tror vel også jeg leser ting og kobler det til meg selv og egen situasjon, det er kanskje derfor jeg får gode leseropplevelser også.

Lurer litt på om jeg skal lese denne boka du forteller om, selv om den høres ubehagelig ut. Anbefaler du den?

Tonita sa...

Ja, Lothi, jeg synes den absolutt er meget lesverdig. Ikke la deg skremme av mine refleksjoner i forhold til mine egne opplevelser. Du og jeg vil lese den forskjellig - og det er slik det skal være. Stikk innom på biblioteket på Røa og se om de har den, - hvis ikke kan de låne den inn til deg.
God lesing!

elis lesebabbel sa...

Fin bloggpost, Tonita. Personlig og fin!

Elin Ørjasæter sa...

Det var en nydelig og tankevekkende refleksjon over Sølvpilene (som jeg har lest, jeg er gift med forfatteren). Det er en veldig alvorlig bok og jeg likte dine like alvorlige refleksjoner.