Tagget av Betty

Det er første gang jeg har blitt tagget. Det får jeg kanskje være glad for, for det tok meg vel litt tid før jeg forsto hva det var for noe.

Betty vil jeg skal skrive 7 (ja 7, ikke 10) ting jeg liker ved meg selv, - og så utfordre 10 andre bloggere (og det er vel det som er det vanskeligste, - hvordan i huleste skal jeg kunne gjøre det?)

Starter med fysiske greier, - ikke mye kanskje, men ikke så vanskelig heller:

1. Jeg liker nesen min. Den har en fin fasong, stilig nese har jeg. At den alltid har hatt fregner er greit, - at den nå i en del år har hatt en rød flekk som jeg gjerne dekker til kan jeg leve med.

2. Jeg liker øynene mine, - grågrønne, ikke for forskjellige i størrelse, ok øyne.

3. Jeg liker at jeg kan være både skravlete og taus, - alt til sin tid.

4. Jeg liker at venner og kolleger føler de kan komme til meg når de trenger noen å snakke med når det er ugreit på jobb eller i privaten.

5. Jeg liker at jeg kan la meg underholde av en bok i timesvis.

6. Jeg liker at jeg tidvis har evnen til å engasjere dem jeg snakker med.

7. Jeg liker at jeg kan lage mat som folk synes er veldig god, i alle fall sier de det.

Og det var det, - kjedelig ble det, - ikke særlig dyptgående, - og jeg merker jeg er mer enn glad for at det var 7 og ikke 10 ting som skulle listes opp, - og minst like glad er jeg for at det var ting jeg liker ved meg selv jeg skulle liste opp, - og ikke ting jeg ikke liker. Da skulle jeg nok ikke ha problemer med å sette opp 10 ting, - men det hadde vært lite hyggelig for sjelen, og den vil jeg helst ta vare på nå om dagen.

Og så er det den grusomme delen av oppgaven Betty har gitt meg, - tagge andre, - jeg skrev først feil, takke andre skrev jeg. Det er mange bloggere jeg kan takke for alt de skriver, - takker jeg når jeg tagger? Jeg gjør kanskje det?

Jeg får gjøre som jeg har fått beskjed om - om enn med litt bøyd hode. Betty sier at den som blir tagget skal gi beskjed til taggeren når oppdraget er utført.

Kan dere da si fra når dere har skrevet 7 ting dere liker ved dere selv, - og når dere har tagget videre (gulp - kjenner at denne siste delen går mot mine prinsipper egentlig, er ikke dette en form for kjedebrev, selv om det overhodet ikke forekommer noen underforståtte trusler???): Lothiane, frøken Skavlan, Tine i Taiwan, frøken Makeløs, Goodwill i Arendal, Selvisk, Eli, Vibeke, Minneapolise, Mike - og han skal få en egen melding - siden han ikke forstår norsk.

9,4 liter bensin

Jeg tror vår båt er en av de aller minste i havnen, - men for oss er det rosinen i pølsa, den perfekte båt, den seiler som en drøm, har en stillegående liten påhengsmotor som sikrer at vi ikke kommer alt for sent i havn når vinden forsvinner.

I går trengte vi drivstoff, det lå to enorme, gigantiske megastore motorbåter på hver sin side av drivstoffbrygga, - men for enden var det god plass til vår lille perle.

Det var første gang på tre måneder jeg var ute i båten. Det tar alltid tid før jeg finner meg til rette, får taket på alt det jeg skal kunne gjøre uten at noe sies, - og gjøre rett selvsagt. Derfor husket jeg ikke på å gi slakk da jeg tok imot fortøyningslinen fra brygga, noe som gjorde at hekken ikke vakkert gled inn til kajsiden som planlagt. Gubben syntes jo jeg var dum, - og dummere følte jeg meg da jeg svarte diesel på spørsmål om hva slags drivstoff vi skulle ha.

Vi har hatt denne båten i 7 år, - med samme bensindrevne lille påhenger, at de tre tidligere båtene alle hadde dieselmotorer må være grunnen til mitt dumme svar. Vi har også hatt bensindrevne biler i alle år, - unntatt den nyeste som går på diesel. Roter jeg bare, eller begynner jeg å gå i barndommen?

Den unge mann så trist ut, - begge dieselpumpene var opptatt ...

Jeg så på de store - og sa: Vi venter, ikke noe problem. At det kunne ta sin tid måtte man jo bare regne med så digre som de var. I vår havn er det masser av store båter. Båter som leies ut til vanvittig rike mennesker for en dag, en uke, en helg. Disse båtene har pene unge mennesker løpende omkring ikledd nette mørkeblå shorts og rene pene tennistrøyer med båtens navn på brystet. De sørger for at eierene - en sjelden gang, og leietagerene har det bra mens de er ombord. Innimellom går de kledd i mer slitte kær, og vasker og pusser, og vasker og polerer, og smører og vasker og pusser. For solen og saltet krever enormt av vedlikehold ...

Gubben oppdaget raskt min flause nr 2, - og vi kom igang med tanking av bensin. På et blunk var vi ferdige, og prisen for 9,4 liter var overkommelig. Jeg smilte da jeg hørte hvor mye det flashy skipet til venstre hadde tanket, 1400 liter - diesel riktignok, men diesel er ikke særlig mye billigere her i Frankrike heller.

Jeg er meget fornøyd med vår lille drøm av en båt!

Ny dag, ny bok - ikke fra vinduskarmen

Jeg er så heldig som har lesende venner. Venner som ikke bare låner meg bøker jeg har lyst til å lese, men til og med gir meg bøker som jeg bare elsker. Elsker ... vel liker veldig godt, smiler av, blir trist av - bøker som setter spor.
Siden jeg ble ferdig med den dårlig oversatte egyptiske på flyet nedover kunne jeg kaste meg over gaven fra venninne M - pocketutgaven ser litt anderledes ut enn hardcoverutgaven.

M sa til meg at hun var urtrött på uppväxtromaner, men denne her måste jag lesa.

Og om jeg måtte! Susanna Alakoski er debutant med Svinalängorna. Det kan godt hende at hun ble inspirert av Mikael Niemis bok Populärmusik från Vittula - i så fall skal vi takke Niemi for at han inspirerte Alakoski. Boken inneholder masse forferdeligheter - barn skal ikke ha det slik. Men den er skrevet på en måte som gjør at det ikke på noen måte blir sosialponografi. Og det er masse morsomt også - heldigvis. Løp og kjøp! Løp og lån! - uansett: les!
Boken er ikke oversatt til norsk enda - men nå som folk har trent på Stieg Larsson i sommer går det nok bra - litt finskkunskaper nok ville sette en ekstra spiss på lesingen.
Dagens Nyheter minnet om dumme finskevitser som man slang rundt på 70-tallet. Når man har lest boken så forstår en noe av bakgrunnen.

Når jeg har tid blir det slik at jeg sluker bøker som andre spiser bananer, - men jeg kaster ikke skallet etter endt lesing. Det ble lesing på sengen, lesing under frokosten, lesing på moloen mens bølgene brøt og spruten sto over meg, - lesing på lunchresturanten på stranden, lesing på terrassen med stålampe dratt ut for å kunne sitte lenge ute, men fortsatt lese. Dette er ferie, dette er leseglede!

Jeg blir lurt, om og om igjen

Jeg holder på å lese boken jeg har avbildet her.


Jeg leser den på norsk, - som jeg må når det nå er slik at jeg ikke behersker arabisk. - Men, er det nå slik at jeg må lese en bok på norsk når jeg ikke behersker originalspråket? Kanskje burde jeg heller velge å lese den i en annen oversettelse, - engelsk, dansk, svensk, fransk?

Det er utrolig ofte jeg irriterer meg over oversettelser. Det er ikke det at jeg kan originalspråket og dermed umiddelbart forstår eksakt hvordan oversetteren har trynet, - det er bare slik at jeg ser at dette er galt, - det må være galt, det er ikke tale om at det kan være det forfatteren har ment.

Jeg ser at dette er den første boken Linda Kjosaas har oversatt. Vel - forlagene burde sette ekstra mye inn på språkvask når det er ferske oversettere som er sluppet løs. Jeg sier ikke mer. - Jo, jeg kommer til å lese ferdig boken, - til tross for ...

Hensikten helliger

Til tross for at jeg egentlig ikke har noe vettugt å si nå i kveld føler jeg likevel behovet for å få på plass et blog-innlegg - slik at det begredelige bildet jeg var dum nok til å legge ut i forrige melding kan komme litt lengre ned, og dermed ikke irritere meg hele tiden.
Jo, jada, jeg vet jeg kan redigere det vekk og legge inn et nytt bilde med en mye mer delikat stabel håndklær, - men - jeg tror det var Esquil som for lenge siden sa noe om redigering av allerede publiserte blog-innlegg - og det er noe der.

Så nå velger jeg å vise et av mine mange vakre krus. Jeg elsker krus som er fine å drikke te av. Jeg drikker Earl Gray om morgenen ut over dagen, - og min deilige Thé du Nil om kvelden - en grønn en.

Og jeg bruker forskjellige krus til forskjellige tider. Et stort vidt åpent et om morgenen, - slik at jeg skal rekke å drikke teen uten å brenne meg, - senere på dagen har jeg mer tid - og da kan krusene gjerne være høyere.
Dette kruset kjøpte jeg i Växsjö for en god del år siden. Det har fått en liten skade i glasuren, - men jeg kan ikke kvitte meg med det. Det har to sider - damen med hjertet, - og så alle de flotte frittflytende spermene. Tror det må to bilder til for å vise det helt:

Jeg har et mye sterkere forhold til mine krus enn til de glassene jeg drikker vin av, - selv om det klart er visse krav også der. Foretrekker gammeldagse vide flate glass til champagne fremfor smale høye, - men ellers er det ikke så nøye. IKEA leverer det jeg trenger!

Vårt forhold til vann

For noen få dager siden hadde Sorgenfri en poll der hun bl a ba om svar på om et håndkle brukt etter dusj kunne brukes en gang til.

Jeg hoppet litt på kjøkkenstolen, men kommenterte ikke - det var det så mange andre som hadde gjort, selv om ikke noen hadde gått videre i forhold til "en gang til". Men jeg begynte å tenke litt, - på håndklær og på vann.

Jeg bruker nå mitt dusjhåndkle i mange dager jeg - skifter det ofte nok til at jeg mener jeg kan regnes som et rimelig renslig godtluktende individ. Men jeg husker veldig godt en gammel tante som tipset meg på hvordan jeg kunne bringe litt luksus inn i hverdagen selv om jeg ikke hadde råd til ferie: Skift håndkle hver dag i en uke!

Når jeg av og til er ute i den store verden og bor på hotell ser jeg oftere og oftere et hyggelig formulert skilt der man oppfordres til å bruke håndklær mer enn en gang, - av miljømessige hensyn. Om en ikke vil, kan det signaliseres ved å legge håndklærne på gulvet. Dette liker jeg, - det er en måte jeg kan delta på som ikke koster meg noe. Billig moro uten egen innsats.

For drøye 15 år siden sjokkerte jeg en ung mann på 18. Han sto og så på at jeg vasket poteter - mens jeg lot vannet renne. Han kom fra et land der han klart hadde vært tilskuer til at hans mor og søstre var de som vasket potetene, og ikke han, brødrene eller faren - men man lot da ikke vannet renne! Og jeg, jeg forsto ikke hvorfor han reagerte engang.

Jeg hadde aldri reflektert over dette før. At noe slikt som rennende vann skulle være sløsing med noe som skulle brukes på bedre måte. Nå slår jeg av vannkranen mens jeg lar den elektriske tannbørsten gå. Det har blitt en vane.

Vannet har vi latt renne ut av springen, - vi har sett det i bekker, elver og fosser, - det er det jo bare. Det var en vits for ganske så mange år siden at man kunne selge vann på flaske! Noe så teit.

Jeg slukker nå også lys i alle rom jeg forlater - vanen er innarbeidet ikke så mye på grunn av mitt politisk korrekte forhold til energibruk og miljø - men fordi jeg har bodd mye i land med meget høye priser på elektrisk strøm, - og jeg gidder ikke bruke penger på å lyse opp rom det ikke er mennesker i.

Hva vil jeg med dette? Tja, - bare si at det er greit å forstå hva våre handlinger innebærer.

Men, bare når det gjelder vann og slikt altså, - jeg kjører fortsatt bil til jobben, og ikke tyn meg på det.

17 år, 1960, California

Jeg var "exchange student" i en liten småby i California. Jeg var naiv, - men også med ben i nesa.
Derfor ble jeg halt inn av politiet fordi jeg hadde vært ute etter 10 på kvelden, - noe som var forbudt for ungdom under 18. Jeg var i protest mot det meste - og fikk advarsel av rektor på min highschool fordi jeg snakket med guttene i klassen min i korridoren, - uten at de først hadde snakket til meg. - "Well" sa rektor, - "it is up to you what you want people in the community to think about you".

Hæ?? Noe så dumt hadde ikke jeg hørt før. Senere hørte jeg mere.

Jeg har skrevet om noe av dette før her.

Jeg kom fra en konservativ kommune utenfor Oslo, fra en skole som nettopp hadde fått innplassert en arbeiderpartirektor. Slik forsto i alle fall jeg det. Og jeg nektet meg ingen ting og la ut om alt det jeg overhodet ikke hadde noen peiling på da jeg ble intervjuet av lokalavisa i småbyen.

Den søte snille mammaen i familien gjorde alt for at jeg skulle ha det fint. Hun "sydde meg opp" slik at jeg ikke skulle føle meg utenfor. Det ble kjoler à la det jeg har vist til i forrige blog - jeg hadde aldri hatt så mye klær!
Jeg gjorde sikkert det meste som kunne gjøres galt. Jeg forelsket meg i en av de mest upassende guttene i klassen, - etternavn Trejo - altså ikke en anglo, men en hvis bestemor ikke kunne snakke engelsk, bare spansk - og gud-bedre - som var katolikk!
Det ble brevskriving mellom lille Carlsbad og lille Sandvika: - kan Tonita få gå ut med denne gutten? Mja, mjo - Tonita er voksen nok til å bestemme selv sa min mor - tydligvis med stor tiltro, men med liten anelse om alle de dumme valg jeg skulle finne på å ta de neste årene.

She was only sixteen, en av mange totalt idiotiske pop sanger. Men slike sanger, enkelte smaker og noen lukter - fører deg tilbake til en tid fjern fra dagen i dag, til minner.

Det er i alle fall lov til å kose seg med minner - av alle slag!

Proust med sin lille madeleine-kake dyppet i lindete, - jeg har full forståelse for det en smak, en lukt - en melodi gjør med ens psyke.

Nesten som på Femmer'n

Det ble fredagskino, - kl. 18. I en liten sal fylt med tenåringsjenter, - og noen meget få voksne i egen alder.
Og det var gøy, - og høyt og herlig. Hairspray. Det satte meg rett tilbake til det året jeg var 17, gikk på highschool i California, og helst bare ville sitte foran TV apparatet hver ettermiddag etter skoletid for å se på American Bandstand, helst med en diger bolle iskrem i fanget.

Hairspray var American Bandstand, det er det ingen tvil om. Akkurat det filmen viste var det vi fikk se på skjermen da jeg var i California i 1960: dans i massevis og småintriger for å komme nærmest kamera, stæsja jenter, fancy hår, sminke og lots ogf guts.

"American Bandstand had an audience of 20 million teenagers and 20 million adults. Stars like Bobby Darin, Frankie Avalon, Connie Francis and Fabian were discovered on American Bandstand" ... "From a cultural and social standpoint, the impact of American Bandstand should not be underrated. ... But the show was important in another way as well. Once Clark took over the helm of Bandstand in 1956, he insisted on racially integrating the show, since much of the music was performed by black recording artists. When the show moved to the network schedule, it maintained its racially mixed image, thus providing American television broadcasting with its most visible ongoing image of ethnic diversity until the 1970s."

Filmen hadde selvsagt en god del mer, med tydelig og god melding, - helt greit. Herlig underholdning i 2 timer.

Slike kjoler hadde jeg også, det var en kjoletid - hallo Mihoe! - men jeg hadde aldri hårfrisyrene, og ikke sminken heller den gang - tror jeg var for norsk.

Synd at ikke jentene i kveld slo seg løs og begynte å danse nede foran lerretet etter filmen, - det gjorde nemlig en gjeng hijabkledde jenter på mandag - fortalte en kollega, - og akkurat det hadde jeg veldig sansen for. Selv sto jeg i kveld diskret småtwistende bak i salen til siste rulleteksts slutt.

Selv om filmen hadde sine egne sanger, raste det inn med musikalske minner: A thousand stars in the sky, A million to one, Will you love me tomorrow (litt dårlig lydkvalitet - men det er i farger gitt!), Misty.

Tror jeg må kjøpe en pakke tidlig 60-talls pop i morgen som jeg kan spille høyt i bilen! Elsker å kjøre (gjerne litt fort - men forsøker jo å være lovlig) med høy musikk og gaule av full hals - da er det ikke noen som hører at jeg ikke kan synge, - selv når jeg kjører med åpent vindu.

Ingen dype tanker

Hektisk dag, med kurs der kun 5 av 15 påmeldte studenter stilte opp. Greit nok.
Hyggelig jentekveld med god mat, - avsluttet med kaffe for noen og grønn te for andre.

Gøy å bruke koppene fra faderens ungkarsliv, - det var noe det: den gang hadde altså unge medisinerstudenter på hybel kaffeservise signert Nora Guldbrandsen!

Stiv nakke, vondt i hodet, sår i øynene - men i morgen er alt så mye bedre. Og resten av uka blir det garantert bedre frammøte på kursene ...

Trippel sikring - holder for meg

Det er mye å huske på nå om dagen. Mange avtaler, være forskjellige steder til forskjellige tider. Bruke forskjellig utstyr, møte forskjellige mennesker.
Noen har det slik hele tiden, - ikke jeg.

Når jeg i tillegg er meget i tvil om jeg fremdeles besitter en hukommelse, så gjelder det å sikre seg på alle måter.

Derfor har jeg skrevet i agendaen, lagt inn melding i Notes, - og når jeg kommer på kontoret i morgen vil jeg få se en huskelapp.

Jeg har ikke lagt inn varsler på mobilen, - men det er bare fordi jeg så ofte må ha den uten lyd, og jeg ikke alltid har en lomme den kan ligge i med lydløs vibrerende varsling. Helst hadde jeg vel bestilt telefonvekking også - om jeg bare kunne stole på at jeg klarte å holde meg i nærheten av en telefon...

Det blir slik mange dager framover, semesterstart er alltid slik - våre kommende forskere må få hjelpemiddelbrikker på plass - og det kommer til å gå bra. Men det er best å sikre seg. Sover bedre om natten da.

Jeg henger litt etter

Jeg har lest Paul Auster i årevis, - likt de fleste av bøkene hans, men er ikke en nesegrus beundrer, oppfatter ham ikke som en mester.
Nå har jeg akkurat lukket igjen The Brooklyn Follies, - og er enig med New Your herald Tribune som sa at boken var "so good you never want it to end". Jeg elsker hans små historier i fortellingen, - den ene etter den andre, og hans ironi, hans tørre humor.
Boken er fra 2005.  Årets bok Travels in the Scriptorium har jeg ikke kommet til enda - jeg henger litt etter. Men - mener å huske at den ikke fikk like god omtale som Brooklyn. Hmm.

Photo: Lily Idov for Daily Intelligencer

Ser Auster blir eldre han også, - men wow, hvilken flott mann.