I love Joan Didion

Borte hos fr.Martinsen fikk jeg vite at det kommer en ny bok av Joan Didion neste år. Bra. Jeg har bare lest en bok av henne, A year of magical thinking - men jeg ble instant fan.

Cocotte - en gave - Oksekinnsgryte

I dag var det oksekinn som landet i min cocotte. Det er første gang jeg har sett oksekinn i en butikk her i landet, og det var derfor ingen tvil om at dette måtte jeg prøve. "Joue de boeuf".
Det var umulig å finne norske oppskrifter, men en sann velsignelse av franske.

Det var naturlig å ta fram min gode gamle cocotte, - en gave til en fødselsdag for mange, mange år siden.

Ok - "oppskriften" først.

Jeg klarer aldri å følge en oppskrift, - derfor blir dette beskrivelsen av hva jeg gjorde, - ikke en oversettelse av den franske oppskriften som inspirerte meg.

Ca 200 g oksekinn pr person, - det var greit med om lag 450 gr. oksekinn til to personer, - et innkjøp som ikke satte meg tilbake økonomisk.

Jeg stekte oksekinnene litt, - fordi steking gir et løft til smaken.

I butikken der det var kø foran kjøttdisken hadde jeg fått klar melding, - 3 timers koketid!
Andre i køen sa, "dette blir det utmerket kraft av". Javisst, - sikkert det, - men jeg hadde tenkt å spise oksekinnene, - ikke lage kraft på dem. Hrmf, - sier han det bare fordi det ikke var dyrt kjøtt?

En stor løk, - en hvitløk, noen gulerøtter, litt purre, en halv sellerirot siden jeg hadde glemt å kjøpe stilkselleri, - og selvsagt - rødvin, - litt god buljong og litt pepper - ikke mer.

Jeg hadde kjøpt inn "aromasopp" - et litt merkelig navn egentlig, - og hadde også en vakker rød papika klar, disse kom først med siste halvtimen.

Som tilbehør valgte jeg ris og grønne bønner. Det ble et godt måltid.

Men, - mens jeg etterpå sto og vasket ut av min gamle cocotte husket jeg at det var min far som hadde gitt den til meg, det må ha vært mer enn 30 år siden. - Han hadde kjøpt den og gitt den til meg fordi mor ikke var i stand til å gjøre noe som helst. Hun ringte ikke og gratulerte meg med fødselsdag, og selv om jeg faktisk snakket med henne den dagen - så husket hun ikke at jeg hadde fødselsdag. Det var første gangen jeg opplevde noe slikt, - og det var vondt.

Manisk-depresiv het det den gangen. Det startet mens den yngste av oss fortsatt bodde hjemme. Hun var blitt mer eller mindre vant til å komme hjem til en mor som ikke hadde klart å komme ut av sengen. Ikke godt for en 16-åring. Vi som hadde flyttet hjemmefra hadde det lettere, - vi slapp å bli konfrontert med dette daglig. Vi hadde våre nystartede liv, - mer enn nok å gjøre, - var glade for ikke å være der hvor det ikke var så godt å være, - jeg lukket i alle fall øynene.

Far kjøpte selv, og ga meg en cocotte. Det var noe jeg hadde sagt at jeg ønsket meg. Og noen må ha skrevet det opp. Mor var ikke i stand til å ta vare på seg selv engang, - men far reiste til byen og fant det jeg hadde ønsket meg. Det er først nå jeg er klar over hvor fantastisk det egentlig var. Han som typisk kunne komme og si - "Du jeg hadde tenkt å gi deg den boken om ..., - men tenk, så var den utsolgt". Og så hadde han ingen annen gave. Slik var det mer enn en gang.

Denne gangen hadde han en gave, - og den er viktig i hverdaglivet mitt. Det er ikke slik at jeg tenker på hvordan jeg fikk den hver gang jeg bruker den. Men selv om jeg har slått av et av "ørene" på lokket slik at lokket ikke lenger er fullstendig tett, - kan jeg ikke få meg til å bytte den ut, - den betyr noe spesielt for meg.

En cocotte - et minne - en far, - en mor som ikke kunne ta vare på seg selv, - og alltid et godt måltid.