Ikke mye å klage over

Siden jeg sutret og klagde så ille her forleden kveld synes jeg at det må balanseres litt.

Jeg har det bra, - kjempebra. Det er sent på kveld, 24 grader ute og et par grader mer inne, - jeg er på sydlige breddegrader der natten har lagt sitt teppe over alt omkring oss. Jeg har riktignok ikke vært i sjøen i dag, - men det er ene og alene min egen skyld.

Jeg har beskikket mitt "hus", - dvs ryddet og gjort rent i en kjekk liten leilighet på 42,5 kvadratmeter. Det kjennes godt, - særlig fordi det var en del varmere da jeg gjorde det. Men selv om en er klissvåt av svette etter en økt med gulvvask og marmorbonemiddel, så gjør det ikke noe. Man jobber, - og dusjer - og håper at den svake klorlukten ikke er for gjennomtrengende.



Plantene på verandaen har blitt sikret med et lite vanningsanlegg, - nå får de vann i 7 minutter ved midnatt og skulle ikke dø med det første.

Selv nyter jeg kvelden, - har kommet så godt inn i feriemodus at jeg ikke lenger besvimer ved 22-tiden. Deilig med bok, laptop og vin ute i den vakre svale kvelden.

Værre og værre.

En ting er at jeg sitter her og skriver i kølamørten og nesten ikke ser tastaturet. Jeg vinkler skjermen slik at jeg skal få litt lys - og det hjelper, i øyeblikket.

Men det er ikke mangel på lys på tastaturet jeg skal klage over nå. Det er mye verre - værre, verre - jeg husker jo ikke hvordan ordet staves engang, - og det er ikke engang det jeg skal syte over nå.

Enough already - som noen sier på andre siden av Atlanteren.

Jeg vet at ikke en eneste av de få som tidvis leser min blogg interesserer seg det minste for problemet, - men det er jo ikke for dem jeg skriver. Jeg skriver for meg selv - og det har jeg alltid gjort - i motsetning til frøken Ida

OK - hva er det så jeg, som ikke bare er gammalblogger, men sjuende mor i huset vil klager over. Det er ikke den kullsvarte nattehimmelen over Cannes, det er ikke de opplyse luksusyachtene i bukta. Alt dette er fint og flott og ikke å klage over.

Jeg vil bare ha litt av min normale hukommelse tilbake. Det er helt forferdelig stadig vekk å stå helt tomhjernet tilbake. Hva var det jeg skulle gjøre, - jeg kom jo på det for litt siden - og nå er det fullstendig borte igjen. Og om jeg ikke kommer på det og skriver det opp så nytter det ikke!!!

Denne avmakten. Jeg tror det er den som får folk som trives og stort sett fungerer i jobb til å førstidspensjonere seg. Det blir plutselig så forbannet skummelt. Det glipper, - og det er ikke noe man kan gjøre. Det nytter ikke lengre å gå tilbake til det rommet du kom fra og forsøke å gripe fatt i det du skulle gjøre.

Det er ikke det store jeg klager over - jeg skulle bare så gjerne husket hva det var jeg glemte da jeg var i butikken i dag, - det var noe ganske viktig, - og ja, det kommer tilbake, - men jeg er redd jeg glemmer det enda en gang.

Og bare for å avslutte - jeg vet at jeg er totalt idiot som sitter og skriver i mørket på et tastatur jeg ikke kan se.

[Kveldsbanning med tastefeil fjernet i dagslys]

Sneglen og jeg

Jeg er så heldig at jeg ukentlig får et dikt fra en venninnekollega - så også denne uken:


"Will you walk a little faster?" said a whiting to a snail,
"There's a porpoise close behind us, and he's treading on my tail.
See how eagerly the lobsters and the turtles all advance!
They are waiting on the shingle---will you come and join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, wo'n't you join the dance?

"You can really have no notion how delightful it will be
When they take us up and throw us, with the lobsters, out to sea!"
But the snail replied "Too far, too far!" and gave a look askance---
Said he thanked the whiting kindly, but he would not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.

"What matters it how far we go?" his scaly friend replied.
The further off from England the nearer is to France.
There is another shore, you know, upon the other side.
Then turn not pale, beloved snail, but come and join the dance.
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?"

Lewis Carroll

Jeg er på den andre stranden, - i Frankrike, men har veldig forståelse for sneglen.

Liker ikke misunne/misunnelig

Hun har så fine krøller, nydelig hårfarge, det er sååå fint, - jeg misunner henne det håret! (Er det deg jeg tenker på Curly?)

Nei, - jeg misunner henne slett ikke det håret, - men jeg skulle gjerne hatt noe bortimot like fint, - men jeg unner henne for all del det håret hun har.

Jeg vet ikke om det er jeg som er fattig på ord, eller om det norske språket er fattig - men jeg savner å kunne si at noe er fint og at jeg gjerne skulle hatt det samme jeg også - i ett ord. Uten å forsøke å frarøve en annen det jeg beundrer.

Tror vel ikke at engelsk er bedre.

Det er da ganske merkelig, at en ikke skal kunne beundre og ønske seg noe, uten at det skal høres ut som om en vil andre vondt?

Jeg håper jeg tar feil, at jeg har oversett noe, - at det er et superord som formidler akkurat det jeg vil si: det var fint, noe slikt skulle jeg også ville ha - i ett ord!

Nordavinden kom

Pinsehelgen var fantastisk. Solrik, varm - drømmehelg.

For noen kom drømmen ved 04-tiden i morges, - da røsket nordavinden seg løs, kastet seg over oss, ropte til alle: Kom og seil, kom bli med!

Jeg sitter alene igjen, - jeg får høre: Vinden er fin, det går unna!