30 mai 2007

Den hælvetes kreften!

Nå har nok en av mine klubbvenninner fått brystkreft. Selv om prognosene for å bli frisk av brystkreft er gode, - så er det klart ekstra skummelt at en av de andre jentene døde av det i fjor.
Heldigvis kjenner jeg mange høyst levende brystkreftdamer,- og føler det som min oppgave å minne om alle de som får behandling som funker, alle de som blir friske, som til og med får fine nye pupper etter en tid.
Men for den som akkurat har fått diagnosen annonsert er det hærvete. Fy faen!

29 mai 2007

Charlie tegner



Kjempegøy å følge utviklingen når barnebarna tegner. Her hjemme har Sam og Bo tegnet en masse i går, spøkelser og andre skumlerier. Charlie i Frankrike er mer opptatt av helt andre saker. Den bestemte piken med blomster er herlig, - andre godbiter finnes også. To be seen.

28 mai 2007

Gullgutta Sam og Bo

Greie gutter, bader selv - og gjør gulvet så vått at jeg ikke behøver vaske det etterpå - bare tørke opp.
Legger seg til å sove etter et lite kapittel Trollkritt-lesing og en runde Langt inn i skogen-sang, og ikke et pipp fra dem før neste morgen ved halv åtte-tiden, og selv da krøp Sam under dynen hos meg og lå stille slik at jeg fikk en attåtlur, mens Bo først kom opp tre kvarter senere. Gullunger! Slik var ikke mine, - de var Gulljenter.
Det er litt dumt at det både er kaldt og regn nå når det i grunnen burde være sommer og deilig.
M og jeg satt i solen i går, - plukket blomster, var ute hele dagen, - slik skal en frihelg være. Kanskje vi burde droppe fri 2.pinsedag, - det er en fin fridag, men ikke så hellig at det gjør noe nå akkurat. Folk flest aner ikke noe om pinsen i det hele tatt, men fri ska' rem ha ...
Du T, du heter Mormor sier Bo, det er bare du som er Mormor. Nei, jeg er Mormor, jeg heter T. Og så blir det en runde latter igjen.

27 mai 2007

Pinsen er min venn

- men jeg er ingen pinsevenn.
Det var likevel interessant å høre "På livet laus" i morges der tidligere økonomijournalist i Svenska Dagbladet fortalte om hvordan hun hadde gått fra likgyldig ateist til å bli en troende kristen - og redaktør i Dagen, - nå eukumenisk avis, - tidligere pinsevenn-avis.

Jeg føler vel at likgyldig - kanskje ikke akkurat ateist, men likgyldig, - vag, passer meg.
Den utmeldelsen vi gjorde fra Kirken i 1969 var en aktiv, meget vel gjennomtenkt sak - men jeg vet ikke om jeg tror på noe. Jeg vet at jeg i tenårene var lunkent søkende, - noe som aldri "ble til noe".

De to virkelig troende jeg kjenner, har helt klart et rikt liv, - i sin tro. Det at de overhodet ikke er misjonerende, gjør at de er helt greie å være sammen med, - selv om deres aktive kristenliv gjør at de er opptatt med kristen-relaterte aktiviteter i veldig stor grad, og derfor lite lett tilgjengelige.

Deilig at R gjerne går på lørdagsjazz og drikker vin, - går ut alene, gjør ting hun har lyst å gjøre. På enkelte måter føler jeg hun er friere enn jeg er, - men det er kanskje fordi jeg er så sosialt lat.

Vel, - denne pinsen har jeg ikke vært lat i det hele tatt, - men jeg har ikke valgt aktiviteter som er lydsterke og forstyrrer naboer, - slik min nabo mot øst har gjort fra kl 10 i morges med sin motorsag.
Kirkefreden, tenkte jeg, - jeg som ikke går i kirken. Men, - motorsag er ikke morsomt en søndag morgen, uansett om man går i kirken eller er hjemme og drikker morgenkaffe på verandaen. Motorsag er kun ok for den som fører motorsagen og har gleden og tilfredsstillelsen av å se trær falle. Og det har jeg stor forståelse for, - som sådan.

Min vindusvask ville sikkert også støte en del, - om det var noen som gikk forbi og så det, - men den bråkte i alle fall ikke. Det gjorde heller ikke madrasstørken jeg holder på med for tiden, - ei heller sliping for hånd av malte trematerialer til hagebenken.

'Holier than thou', - ok, gjerne det. Men det er faktisk ikke greit med motorsag søndag morgen, - og det har ikke noe med å bli vekket, - jeg var oppe og aktivt igang lenge før han (for det kan jo ikke ha vært et damesmenneske??) startet elendet.

Liljekonvallen blomstrer. Det har vært sol det meste av dagen. Det har vært en anelse av varme i luften. Gutta ser på Svein og rotta, og snart er middagen på bordet. En deilig søndag.
Og så kom regnet.

26 mai 2007

Utsikt fra dusjen en sen lørdagsmorgen


Jeg småkikket ut gjennom sprekken i gardinene mens jeg sto i dusjen, - en slik langsom lørdagsmorgen når jeg ikke har satt igang i full fart fra morgenen av. En morgen med ekstrasøvn, en deilig bonus. Og så kom et lysebrunt dyr inn i synsfeltet, - et vakkert rådyrgikk sakte forbi vinduet, og jeg ble stående musestille for ikke å skremme. Desverre kom lyden av et fly og skremte rådyret som sprang vekk.
Bildet er plukket fra nettet, - mitt rådyr var mye vakrere. Ikke kan jeg fotografere, - og ikke ville jeg ha kunnet gjøre det da, om jeg ellers hadde beherket kunsten.

Jeg har ofte sett rådyr før, men da helst helt tidlig eller sent på ettermiddagen. Vi har for den saks skyld besøk av ganske mye dyr, - men ikke hele tiden. Rundt huset har jeg sett hare, grevling, rev, elg men mest rådyr. Katter er det lite av for tiden, - vi har ikke hatt noen siden Fofo, - Fofo som viste seg å være en jentepus med viril kjæreste.

Nå er første strøk malt på det nye treverket til den gamle hagebenken til svigermor. En benk som stammer fra 40-tallet, - og som jeg har brukt mer penger og krefter på enn om jeg hadde kjøpt en ny benk. Den blir fin, - denne gangen er jernrammen blitt malt svart, to strøk etter først å ha blitt antirustbehandlet. Det er anskaffet nye skruer, nytt treverk er kappet til, hjørner rundet av, sandpapir kjøpt, en flott grønnfarge er valgt og første strøk er på plass. Jeg gjør mer for denne benken enn for bilen min som ikke er vasket på tre år. Fingrene mine mine er nå ru og neglene har grønne festrender - jeg skal bruke plasthansker i morgen, - trur eg.

24 mai 2007

Inne i mitt hode


Noen ganger er det bare slik at det er for mange løse tråder.

22 mai 2007

Jer er ikke en nerd - blant nerder


... men jeg kan kanskje oppfattes som det i visse sammenhenger likevel ...

Men, etter å ha tatt nerdetesten ser det ikke så galt ut - gjør det vel?

17 mai 2007

Balansetrening i praksis.


Om jeg tar noen minutter hver dag og jobber litt med balansen vil det kanskje hjelpe til at jeg ikke blir helt falleferdig om bare få år.

At stilen ikke er helt på topp spiller ingen rolle.

Nå blir det bunad og frisk luft - håper de mørke skyene ikke slipper fra seg noe regn i dag, og at den sola som skinner på de grønne bjørkebladene holder seg oppegående til sent.

15 mai 2007

Trygt i havn

Etter 12 døgn til havs er gubben tilbake i heimen - bra! Puh! Jeg blir jo litt redd når det ikke kommer meldinger, når kuling blåser, og jeg synes bølgene har gått høyt lenge nok. Godt med hjemkomst.
Så nå er det vaskemaskindur for alle penga i noen døgn, lufting av sovepose og referater i massevis, om vind og lekkasjer, om kompass som viste feil kurs, om sære matvaner og sjøsyke - 12 slike dager gir underholdning lenge.

14 mai 2007

Uønskede tilnærmelser

Det hender at jeg blir offer for uønsket nærkontakt, alder spiller tydligvis ikke alltid en rolle.
Det er ikke alltid moro å være målet for slikt begjær, - ikke føler jeg det flatterende, - og noen formildende faktorer synes jeg ikke finnes. Det kan skje selv om jeg på ingen måte har gått utfordrende kledd, - ikke har det vært etter mørkets frembrudd heller, - og meg bevisst har jeg ikke sendt noen signaler som kunne oppfattes som invitasjon heller.
Men, det er vel i det siste jeg tar feil. Signaler individer imellom oppfattes så ymse, - og avsender som vel der det jeg her skal kalle meg, forstår ikke hvordan signalene virker.
At jeg føler avsky, synes det er ekkelt, - at jeg blir redd, - redd for ettersykdommer, redd for det ukjente, - hjelper ikke meg. Det er lite jeg kan gjøre egentlig, - unntatt en skikkelig kroppskontroll.
Har jeg vært på kysten av sørnorge om sommeren, har jeg gått i heia eller i langt gress, i underskog og kratt, så er jeg nesten garantert å oppdage at en ekkel liten skapning har funnet vegen til meg. I går var jeg heldig, - det lille krypet hadde ikke kommet lengre enn til armen min og ble stoppet før han/hun hadde bitt seg fast på et mykt, fuktig sted der mitt søte (?) blod var lett tilgjengelig. Iiiiik, - jeg føler fortsatt at det kravler og krafser og klør, - selv om det faktisk ikke kjennes slik før han/hun har festet seg. Det blir kroppsundersøkelse i kveld også, - om tvillingen skulle ha gjemt seg ett eller annet sted og valgt å komme tilsyne. Flått er noe vi må forholde oss til hver eneste sommer, - og diskusjonene frembringer masser av forskjellige teorier om hvordan man skal forholde seg. Problemet er - synes jeg, - at selv når institusjoner som burde vite dette sier forskjellige ting - da blir jeg usikker, og usikkerheten bygger opp om min flåttangst.
Jeg tror forresten det var en hann som løp nedover armen min i går - men det hjelper lite.

10 mai 2007

Den gang naboen var farlig

Jeg skal nedover til en sørlandsøy til helgen, og merker at jeg får noen små blaff av uro - "håper jeg ikke møter den slemme naboen".

Det er utrolig mange år siden han lekeskremte (???) meg med traktoren, skremte meg nok til at jeg forsøkte å komme meg unna i en fei, tråkket feil, forstuet foten og endte opp med en gulvkost opp ned med frottehåndkle rundt busta som krykke. Rimelig ugreit å hinke rundt med, togreisen hjem med unger og bagasje ble et mareritt.

Og nå håper jeg at jeg ikke møter ham, sikkert 20 år etter. Han forsøker neppe å skremme meg med traktoren, ei heller med avslått flaske, han maler neppe svabergene med tjære slik at man ikke kan sette seg, - men han har ikke snille øyne, - så jeg møter ham helst ikke.

Har ikke noen på min vei hjemmefra og til jobb som jeg blir urolig av å tenke på at jeg kanskje kunne møte. Veldig glad for det.

Håper det ikke blir for mye skogbjønn heller, flått er noe faenskap. De liker nemlig meg, og jeg liker ikke dem - og jeg har ikke noen skremmetriks som virker. Det får bli langstøvler selv om det ikke regner, lange bukser, langermet jakke. Kanskje har rabarbraen kommet, - mmm rabarbrakompott.
Kaffekrus i solveggen - ja for det MÅ bli sol, bok i solveggen, litt latmannsliv for en ganske fornøyd kvinne.

07 mai 2007

Mer balanse


Siden Betty kom med konkret praktisk råd om balansetrening har jeg tenkt at det faktisk kanskje kan være mer nyttig konkret å trene, enn bare å skrive om slikt, slik jeg ynder. Men, det er jo tryggere å skrive, da mister jeg ikke balansen så lett,- og mye fine bilder er det også å finne for den som ikke kan slikt selv.
Det jeg spesielt liker ved dette bildet er den utrolige støtten Degas har gitt sin voksmodell. Slik støtte trenger jeg også, selv om jeg later som jeg er en tøff dame, og ikke noen Poupée de cire - men jeg er ikke into bondage and all that. Kun snill balansetrening takk!

03 mai 2007

Arabesque


Hvilket vakkert ord, - jeg har et bilde i mitt hode, - og ja – det stemmer: Stilling hvor en (danser) står på ett ben, med horisontal kropp, og det andre benet rettet bakover. Vi snakker om en vakker form for balanse.



Plutselig en dag sank det inn. Flere fysioterapeuter hadde nok opp gjennom årene nevnt at det var viktig, lurt, bra – å trene balanse – og jeg hadde alltid raskt sagt meg enig: jo da, det var fint, sikkert det, - men egentlig gjaldt det jo ikke meg. Jeg var jo ikke spesielt ustø, klarte meg bra. Men det er klart, om sant skal sies: ber noen meg stå på ett ben, og ber meg bli stående, - så får jeg fort problemer, jeg begynner å fekte rundt meg, eller raskt sikre en hånd eller en finger mot en vegg for å få støtte. Og dette er jo egentlig heller ikke noe nytt, - slik har det vel alltid vært for meg helt fra skoledagene i gymsalen. Noen grasiøs ”flyver’n” på bom var liksom aldri min greie. Det ble alltid noen kortvarige kråkeflaks, og så et mer eller mindre vellykket hopp ned. Riktignok etter hvert ofte med pent nedslag som det het, for jeg fikk jo god trening, og alternativet var smertefullt og måtte unngås.

Men så var det min kjære ”fysse” da, - som gjentok dette om at det var viktig å trene balanse, og føyde til: ’med tanke på når en blir eldre’. Eldre? Jeg, - 64 er vel ikke eldre?

Hun hadde nok merket en viss ustøhet når jeg sto med vekten på benet som skulle bandasjeres – og forsiktig forsøkte meg med noen korte balansetriks, det ble ofte til at en arm måtte ut mot en stol eller vegg for støtte.

Så snakket vi litt om dette. Det er jo ikke vanskelig å forstå at det er lurt å trene balanse slik at en ikke faller, - faller og brekker deler av det etter hvert kanskje noe benskjøre skjelettet vårt. Så sa hun mer: Lymfødemikere (hun brukte ikke det ordet, - men det gjør jeg) blir faktisk bevegelseshemmet av bandasjene, og ikke minst av kompresjonsstrømpene. Derfor gjelder det at vi kjemper mot denne hemmingen, at vi faktisk trener for å holde balanse og bevegelighet ved like.

Selv merker jeg godt at det ikke er gjort i en fei lenger å sette seg ned på gulvet, for ikke å snakke om hvordan det er å komme seg raskt opp. Men akkurat det å komme seg helt ned på gulvet, bevege seg der nede, og komme seg opp igjen, - det er god bevegelighetstrening det! Så lek med de minste barnebarna, - eller finn andre å leke med på gulvet.

En herlig fransk forfatter som nå er 87 år kom med en ny bok* der hun sier noe slikt om seg selv omkring dette med alder: ”Støtdemperne” var det første som gikk. Nå er bena som trestokker, og leddene har dårlig bevegelighet, de er uten smøring eller fjæring. Jeg bruker hodet når jeg skal gå opp trapper – for jeg kan ikke stole på bena. Jeg tar sats og avtaler hva vi sammen skal forsøke å få til.”


Det gjelder altså å holde ved like den bevegelighet vi har, mens vi har den. Har vi først stivnet helt, er det mye vanskeligere å gjenvinne bevegeligheten.

Selv er jeg full av gode ideer, gode forsetter, god vilje. Men så føler jeg at jeg heter ”Petra Gynt”, at jeg er en sjelelig søster av han Peer, - jeg vet å ville det, ønske det, tenke det med, - men gjøre det, nei ...., vel, jeg skal selvsagt ikke si ”aldri”, men noen ganger føler jeg at jeg må si ”det ser ikke ut til at jeg klarer å gjennomføre det nå”.

Men jeg vil ...

02 mai 2007

Apekatten

Jeg begeistres, og forsøker å gjøre som den som begeistrer meg - og det er jo verken særlig originalt, eller festelig, og sjelden særlig vellykket.

Av og til kan en begeistring virke inspirerende, - og jeg får en skriveidé, - som hvis jeg bare lar den modne kan bli til noe. Men, - kveldene og nettene er for korte, - i forhold til timene som bør soves bort om arbeidsdagen skal blir vettug. Kombinasjon ferie, mye vin, lite søvn, og så på jobb og skulle kunne svare vettugt på ymse ting som ikke er helt present, det går ikke. Det er heldigvis som oftest greit å kunne si at 'dette husker jeg ikke akkurat nå, men la meg få litt tid, så skal jeg komme tilbake til deg'.

Vårnetter - fantatisk - men jeg kunne kanskje tenke meg å ikke måtte arbeide på dagtid om våren. Hmm - men pensjonisttilværelsen lokker likevel ikke.